Kan dette være virkelighet?

Kan dette være virkelighet?

Vi har lest en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad av torsdag 15. desember. Den beskriver forhold som fremstår som groteske og ikke til å tro. Er det virkelig slike forhold i det norske helsevesenet? Vårt helsevesen skal skinne, sa vår tidligere statsminister Jens Stoltenberg.

Det smerter å lese denne artikkelen som beskriver hvordan en 92 år gammel kvinne blir hjelpeløs kasteball innenfor helsevesenet i Sarpsborg. Vi gjengir artikkelen i sin helhet nedenfor. Les og gjør dere opp en mening.

Vi utfordrer ansvarlig for helsesektoren i Sarpsborg kommune til å kommentere de forhold som er beskrevet i artikkelen nedenfor. Vi er klar over at kommunen er avskåret fra å kommentere enkelttilfelle, men det må være adgang til å kommentere de forhold som er beskrevet. Er det som er beskrevet en virkelighet som de eldre må være forberedt på, eller har de legalt krav på en helt annen standard?

 

«DET GJØR VONDT Å SE SVIGERMOR BLI GAMMEL

JEG SKRIVER Svigermor med stor S. Det er bare en Svigermor, Mor, Mormor og Oldemor som er som henne for oss. Hun fylte 92 år i desember. Den dagen feiret vi henne på Helsehuset i Sarpsborg.

Der hadde hun oppholdt seg i 6 uker, på dobbeltrom med en dement pasient. Det skulle ha vært et korttidsopphold. Min Svigermor har det siste halvannet året ambulert mellom Kruseløkka sykehjem (nå nedlagt), Kurland sykehjem, Borgen sykehjem og Helsehuset i Sarpsborg.

Hun er krystallklar og ungdommelig i hodet, men strever med både angst, smerter og dårlig mobilitet. En kort stund forsøkte hun å bo alene i huset sitt. Hun ville av forståelige grunner hjem. Hun fikk god støtte fra Hjemmesykepleien, men det var ikke nok. De gjorde så godt de kunne, men Svigermor havnet igjen på Kalnes sykehus. Min kone er enebarn og i full jobb. Vi bor et godt stykke unna. Hun ringer sin Mor hver dag.

Nå har Svigermor fått ny medisinering, godt stell og blitt mye bedre. Hun leser bøker og skriver dikt som hun gjerne vil lese opp. Hun pynter seg når hun venter besøk og forsøker å holde humøret oppe så godt det lar seg gjøre.

FOR VEL et år siden søkte vi om omsorgsbolig til henne. Vi vet ikke hvor hun står i køen. Etter oppholdet på Helsehuset i november og desember, ble hun nylig flyttet til et langtidsopphold på Kurland sykehjem. Der fikk hun igjen dobbeltrom.

Toalettet må deles av tre pasienter. Den ene er en dement eldre herre på naborommet. Hun blir stadig vekket av lyder på rommet, eller når toalettet blir benyttet gjennom natten. Rommet er lite. Hun får ikke være i fred. Hun har en stol. Tenner hun leselampen, lyser hun opp hele rommet. Naboen får ikke sove. Når vi besøker henne sitter vi på sengen.

Så lenge jeg kan huske tilbake på valgkampen mellom våre politiske partier har samtlige snakket høyt om et partiprogram med et bedre omsorg- og helsetjeneste for våre eldre. Om en helse og omsorgslovgivning med målrettet systematisk kvalitetsforbedring i alle ledd osv.

DET JEG opplever min Svigermor har måttet ta til takke med, er uverdig. En 92 år gammel dame skal ikke måtte leve slik. Jeg vet ikke om måten hun er blitt ivaretatt på – ved tilfeldig plassering omkring – er i henhold til gjeldende omsorgslovgivning. Det er imidlertid leit å måtte være vitne til og se belastningen for henne. Der er uakseptabelt.

Det må også være lite motiverende for helsepersonalet å arbeide under slike forhold. Vi opplever imidlertid at de yter det beste de kan, og vi er meget takknemlige for den innsatsen de gjør. Vi får imidlertid signaler om at køen for opphold på sykehjem er lang og kapasiteten begrenset.

For øvrig kjenner jeg ingen som ville betalt for et hotell der man må dele tomannsrom med en dement eller ukjent, og toalettet med naboen på rommet ved siden av. Et slikt hotell ville ikke passere de normale minimumskrav vi stiller for å overnatte en natt eller to – i fred og ro. Ingen ville velge et slikt feriehotell. Et slikt hotell ville straks gå konkurs.

MIN SVIGERMOR har ikke mulighet til å kreve elle velge, men i hennes hode lever fortsatt et håp om å få et enerom og et stabilt opphold der hun kan finne ro, få en verdig hverdag og noe å glede seg over. Nå må hun bo på en institusjon som ikke hadde overlevd om hun og de øvrige beboerne og pasientene som er i stand til å velge, hadde hatt andre valg.

SVIGERSØNN 67 ÅR»

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter…

Arne Vestergaard Larsen
Følg Arne Vestergaard Larsen:

Redaktør

Styremedlem og nettredaktør i Seniorsaken Østfold. Medlem siden 2010 og valgt til leder i 2012, frem til 2016. Fra Skive i Danmark, flyttet til Sarpsborg sommeren 1969. Han har arbeidet innen bygg og anlegg og underviste på Østfold Fagskole til han pensjonerte seg i 2010. Tidligere politisk aktiv, interessert i jakt og fiske.